Arken

Tre glade gutter sitter på trappa utenfor eneboligen til familien Næspe på Herøya. Min far tar bilde og jeg husker det som om det var i går.

Far jobbet hos industrigiganten Hydro og var med å bygge opp velstanden i landet. Som pensjonist reiste han verden rundt på oppdagelsesreiser. Men i 1997 ble denne sterke mannen pleietrengende. Det var spesielt å besøke ham på et sykehjem.

Det var et moderne sykehjem, og hadde alt vi tenkte de gamle trengte.
Men synet av min far tasse nedover gangen i gjenskinnet av et nyskurt vinylgulv glemmer jeg aldri. På få dager var min far blitt institusjonalisert og fratatt mye av sin verdighet. Ensom gikk han inn på rommet sitt – så langt unna det man kan kalle et hjem.

Bare seks år tidligere sto det nye omsorgsbygget ferdig – under min signatur.

Sykehjemmet var bygd under samme lest som de fleste andre omsorgsbygg i Norge. Det var forut for sin tid den gangen, definitivt preget av drift og kommunale forskrifter. Vi tok mest hensyn til de som jobbet der, for de som polerte de skinnende gulvene, de som lagde maten og de som ryddet. Da vi planla sykehjemmet var det ikke min far vi hadde fremst i tankene.

Dagens gamle er ikke som min far var. De vil ikke godta at det er offentlige forskrifter, regler og sedvaner som skal bestemme om de kan ta seg et glass vin på kveldstid. Min generasjon og jeg vil ikke tåle å bli fratatt vår frihet som menneske og bli stuet vekk på en institusjon. Selv om vi trenger rullator, ikke husker navnene på barnebarna eller trenger hjelp til dobesøk, er det menneskeverdet som er det siste som må forsvinne. Vi forventer et verdig liv – fra fødsel til død. Et liv med individuelle valg og med den nødvendige frihet som vi selv ønsker.
Det har ikke så mye med areal og økonomi og gjøre, men mest med de beslutningene som blir tatt.

Jeg har vært med på utviklingen og planleggingen av flere omsorgsbygg etter dette. Jeg er brennende opptatt av morgendagens omsorgsløsninger og det er tre ting jeg mener er avgjørende for å lykkes:

• Individet i fokus
Institusjonen må omdefineres til et hjem med hjemmets nødvendige funksjoner. I et hjem er det naturlig at døren er lukket når beboeren ønsker det. Når noen kommer på besøk er det vanlig å banke på. I dette ligger det stor respekt for beboerne. Det er ikke de ansatte som skal styre i MITT hjem – i mitt hjem har jeg styringen selv, uansett hvor dårlig jeg er.
Det kan være kort vei fra å være en velfungerende beboer til totalt pleietrengende og det er vesentlig at jeg kan flytte inn som beboer og gjennomleve alderdommens mange stadier i den samme boligen. Det er også viktig å holde familiene samlet så lenge og så godt som mulig. Fellesskapet, trygge enheter med 8-10 beboere, naboskap, matlukt og muligheten til å være deltager så langt som mulig i det vi har gjort hele livet er viktige forutsetninger.

• Sentral beliggenhet
Ikke gjem de gamle bort, la de være en del av livet! Mange sykehjem og omsorgsprosjekter er plassert i byenes randsone og noen med hage og havutsikt. Vi tenkte tidligere at det må da være fantastisk å være gammel og se ut i naturen, på havet og i skogen. Akk!
Disse menneskene kjeder seg i hjel! Reiser du til disse sykehjemmene samler beboerne seg når søppelbilen og postmannen kommer. Da er det endelig noe som skjer.
De aller fleste mennesker har vært aktive personer og deltatt i samfunnsstrukturen på en eller annen måte. Ved å legge omsorgssentrene i tilknytning til handel og kommunikasjon kan de fremdeles kan ta del i samfunnet.
I Moss er Skoggata bo- og servicesenter et godt eksempel på et slikt bygg. Prosjektet som er plassert midt i sentrum er nå under bygging. De eldre skal bo sentralt med bypuls og urbane trekk. Beboerne blir brukere av byen, og senteret inneholder funksjoner som kafeteria og servicefunksjoner som igjen kan brukes av flere målgrupper, ikke kun av beboerne. Og da er vi over på det siste trekket med moderne omsorgsboliger:

• Sambruk – integrerte løsninger
Flere brukere og kunder i samme område gir et økonomisk grunnlag for felles tjenester på et moderne sykehjem. Aktiviteter for eldre, nærheten til handel, buss, tog og drosjer gir muligheter for enkel kommunikasjon og inspirer til aktivitet.
Ved sentral beliggenhet av omsorgssenter kan fellesfunksjon og tilbud som lege, fysioterapi, trimrom, hår- og fotpleie, tannpleie, kafeteria brukes av flere enn de som bor der.
Fremtidens omsorgsprosjekter bør integreres i by og sentrumsfunksjoner med butikker, ungdomskafe, kino- og kultursenter etc. Man må involvere andre yrkesgrupper, frivillige og ungdom, og satse på kultur og sportslige arrangementer som en opplevelse for alle. En slik løsning vil være med på å forsterke sentrumsområdene og er i tråd med fremtidens krav til større tetthet og kortere avstander mellom bolig, fritid og arbeid.

Vi trenger innovative og modige politikere som oppfatter og leser samfunnets raske utvikling og som tør å tenke nytt. Gårsdagens løsninger representert med avsidesliggende omsorgsprosjekter basert på tidligere erfaringer og driftsløsninger vil ikke fungere for kommende brukere.

I løpet av de neste 30 årene vil antallet eldre over 80 år fordobles.
Da er både mitt ungdomsidol Mick Jagger og jeg fremtidens gamle. Da er det kanskje rockekonserter og vinkjellere som står øverst på ønskelisten. Ikke et glinsende nybonet linoleumsgulv, en stol og utsikt til et jorde.